Unge kunstkjennere: this is personal
Nora Eikefet Johe

This is personal – Vårnatt

Én omvisning var ikke nok tid til å ta inn masterutstillingen fra studentene ved KMD i år! Alle slags materialer, farger, lyder og medier slår imot deg når du går inn i utstillingen. Selve interiøret i Bergen kunsthall er enkelt, noe som gir kunstverkene god plass med alle sine fargetoner og identitetsuttrykk- og dette gjenspeiler utstillingens navn: This is personal. Personlig kunst for meg, er når kunstneren hvisker meg en hemmelighet gjennom verket sitt, og det oppstår en stille samtale mellom meg og dem. Her er det 32 “hemmeligheter” som blir delt.

Hele utstillingen har stort fokus på det personlige, og selv om kunsten fra rom til rom varierer, har alle rommene noe til felles. Måten man får gå innimellom verkene, bevege seg rundt- og med dem, gir et veldig personlig inntrykk.

Det som var skikkelig spennende, var hvordan man måtte se i alle retninger (også opp) for å se kunsten. Det var kunstverk som forandret seg over tid, så da måtte jeg så klart innom utstillingen flere ganger for å se endringene. Hver gang oppdaget jeg også nye verk, eller detaljer som forandret hvordan jeg så verkene. Det var også et mangfold av følelser som ble vekket fra rom til rom; noe var trygghet, noe annet uro, noe gav meg følelsen av frustrasjon, og noe minnet meg om noe glemt.

Jeg opplevde at mange av narrativene vekslet mellom det tilfeldige og det bestemte. Noen ga meg utdrag fra en større fortelling, mens andre ga mer ånd for sterke følelser som aktivisme og sinne. Det var derfor spennende å se hvordan noen av kunstnerne tok i bruk de samme materialene og likevel skapte helt forskjellig uttrykk.

Det som fanget blikket mitt spesielt, var verkene som virket litt hemmelighetsfulle, og som bar preg av natur. En samling av slike verk var Vårnatt I-V av Susanna Antonsson. Bildene er malt med akryl på små treplater. Størrelsen gjør at kunstneren gjerne appellerer til likesinnede, til dem som legger merke til detaljene. Akrylmalingen lager spennende effekter med tydelige kontraster, og fordi noe av malingen er gjennomskinnelig, gir den underliggende treplaten et mer organisk preg til verkene.

Mens noen bilder viser tydelige kronblad og detaljerte stilker, viser andre mer abstrakte former. Denne kombinasjonen, og det at fargene mørkelilla og perlehvitt går igjen i serien, skaper en balanse mellom det figurative og det konseptuelle, altså hvordan en blomst eller vårnatt kan se ut, og hvordan det føles. På denne måten virker det hele som et minne, hvor man husker noe mer fotografisk, mens noe forblir bare en følelse som henger igjen. På samme måte minner bildene meg litt om ‘sun prints’ hvor et spøkelse av blomsten smeltes inn i arket, og speiler et minne i dets ufullstendige helhet.

Vårnatt for meg, er nettopp det: En søt hemmelighet og et bortgjemt minne. Følelsen jeg får av verkene er minner som aldri har vært, en drøm som er glemt. Jeg ser for meg en eng, farget lilla av den lyse natten, med glødende hvite prestekrager. Et trygt sted som er stille utenom små vindsukk i bladene og fjern fuglekvitter. Her spiller lydene fra rommet bak Vårnatt I-V inn i hvordan jeg opplever verkene, hvor klirring og susing fra andre kunstverk minner meg litt om fuglekvitter og vannstrøm, som gjenspeiler våren som vokser frem utenfor kunsthallens vegger.

Tekstene