Unge Kunstkjennere: this is personal
Charlotte Hasselgren

Årets masterutstilling har kommet til Bergen Kunsthall, med kunstverk fra 32 ulike kunstnere. Temaet i år er «this is personal» og noen kunstverk gjør det tydelig hva som er personlig, mens andre holder mer tilbake.

Det første du legger merke til når du setter din fot inn i bygget, er et stort lappeteppe. Kunstverket At danse på samme tid – alting hænger i en tynd tråd av Sebastian Jensen Mølsted skiller seg ut fordi det kommer så tydelig fram blant de ellers beige fargene i midtrommet, sett bort i fra Katinka Hallands kunstverk Minneknut,, som har nydelige nyanser av rosa og rød. Dette rommet er det første i en rekke av rom med ulike stemninger.

Hvert rom har sin egen sjarm og særpreg, og det helhetlige inntrykket en får av kunstutstillingen er kreativitet og undring utrykt på mange ulike måter. Ettersom kunstverkene skal vise noe personlig, synes jeg ikke det kommer så tydelig fram hva budskapet til kunstverkene er. Dette er et glimt inn i noe som er personlig for kunstneren, noe som iblant er vanskelig å få øye på – og noen ganger lett å se.

Rommet til høyre for midtgangen er mer fargerikt med flere tekstiler, mens rommene til venstre for midtgangen har en mer en underlig og snål stemning, nærmest litt grotesk og blodig. Spesielt gjelder det rommet med Masja Katrina Modrow Nødtvedt sitt verk The Vessel, som ser ut som et basseng med blod, plassert i midten av rommet. En annen grunn til at jeg synes rommene er groteske, er Oda Skaathuns Love Letter series, som kan tolkes som uttrykk som viser objektivisering og utnyttelse av kvinner.

Pouria Kazemis arbeid Tractatus in Motion er en 5-kanals videoinstallasjon, plassert i samme rom som Nødtvedts The Vessel. Noen er vist på nye skjermer, andre på eldre. Jeg la merke til at flere av dem hakker og blinker mellom ulike videoklipp, og at opptakene ser skadet eller gamle ut. Denne hakkingen skaper en urolig stemning, og er en fellesnevner for verkene. Likevel er denne fellesnevneren nok ikke planlagt, siden hvert av verkene har sin egen individuelle betydning. Alle videoverkene omfatter også små tekster som henger på veggen ved siden av skjermene. Tekstene er lett å overse siden man legger mer merke til det som skjer på skjermen. Personlig synes jeg det ene av de fem videoverkene var direkte ukomfortabelt og forstyrrende på en måte som ødela opplevelsen av de andre kunstverkene i rommet.

I det fargerike tekstilrommet til høyre finner man også Andreas Aicka Thomsens verk Echo Lilium, i form av en flerdimensjonal, sensuell opplevelse der man stimuleres både gjennom det visuelle og det auditive. I samme rom er også et annet performance-verk, med lyd sendt ut fra en høyttaler som ligger på en madrass med en bildør foran. Verket har tittelen Dacia Thong Jewelry, og er laget av Moana Le Meur.

Her er også det rørende kunstverket Alle jentene mine <3 Kom tilbake til meg! av Nora Martine Hjelle Strand. Dette fanget min oppmerksomhet mest på grunn av de kraftige, sterke fargene og alle de mange motivene. Dette kunstverket er laget av tekstil der motivene er utformet ved hjelp av maling og broderi og er proppfullt av detaljer som hinter til hvem kunstneren er, og hva hun prøver å utrykke. Pleddet er dekorert med mønstre av epler og ruter, i tillegg til selvportrett fra ulike livsfaser rammet inn av en tjukk stripe i oransje. Kunstverket fortsetter på baksiden, hvor det er et håndskrevet brev til «lille venn» hvor kunstneren beklager for hvordan hun har misbrukt denne «lille vennen» gjennom årene. Dette kan man også lese på en håndskrevet lapp festet til veggen.

Førsteinntrykket mitt av dette kunstverket var at det var rotete, kaotisk og inneholdt lite mening. Da jeg kom nærmere kunstverket, fikk studert det mer nøye og lest brevet, syntes jeg at kunstverket gav mye mer mening og jeg følte at jeg forsto budskapet som kunstneren vil formidle. Det kan ved første øyekast minne om et stort pledd, og kunstneren har uttalt seg om at kunstverket er inspirert av et teppe hun hadde da hun vokste opp. Dette teppet er med på en av illustrasjonene av henne selv.

Jeg tolker kunstverket, med motivene av den samme personen, og et håndskrevet brev til «lille venn» som et kunstverk kunstneren lager til seg selv – det er til henne. At «lille venn» er henne selv og at hun ber seg selv om unnskyldning. Dette er noe som vekker mye følelser i meg selv, siden jeg, som de fleste mennesker har hatt ulike faser i livet, og gjerne ikke er like stolt av alle versjonene. Derfor synes jeg der er fint at Nora setter disse versjonene av seg selv i rampelyset, og gir dem den oppmerksomheten og aksepten de fortjener.

Ved å skrive brevet beklager hun oppførselen og skammen hun har følt for de ulike versjonene av seg selv. Dette er noe jeg tenker mange mennesker kan kjenne seg igjen i, ikke bare det å ha gått gjennom ulike faser av livet, men også det med å være skamfull eller forsøke å fortrenge dem. Dette er det som gjør at dette kunstverket er genialt. Ved at kunstverket både er personlig for kunstneren, men også personlig for publikum.

Tekstene