Til tross for hennes bemerkelsesverdige liv og virke, har Romaine Brooks (1874 – 1970) forblitt en av sin generasjons mest underkjente kunstnere.
Som arving til en formuende gruve-familie hadde Brooks en vanskelig og ustabil barndom. Hun ble født av amerikanske foreldre i Italia, hennes mor var fraværende og emosjonelt ustabil, broren var mentalt syk. Da hun forlot familien for å studere i Roma, ble hun del av en avant-gardistisk gruppe kunstnere, skribenter og intellektuelle. Dette var mennesker hun skulle komme til å arbeide og involvere seg med de neste 70 årene, både på Capri, i Paris og på Den franske riviera.
Hennes malerier var radikale og konfronterende. Som hennes biograf, Cassandra Langer, skriver: «Hun var en av de første moderne kunstnere som beskrev kvinners avstandstagning til patriarkalske fremstillinger av det feminine i kunsten… Hun forsto at kvinner i kunsten hadde blitt behandlet som objekter i stedet for subjekter. Hun gjorde det til sin misjon å forandre på dette.»
Utstillingen i NO.5 fokuserer på Brooks’ arbeider på papir, og sammenstiller en særegen gruppe tegninger laget i tidsrommet 1905 – 1934. Arbeidene fremstiller forskjellige temaer og tablåer, som med sine flytende, nesten surrealistiske kvaliteter, stiliserer subjektene til å bli arketypiske og nærmest designpregede motiver. Det er noe eventyraktig over både innhold og form, men tegningene har også marerittlignende elementer i form av kjemper som røver unge jomfruer, homunkler som inntar de sovendes senger, og foruroligende grupperinger av slanger, gjenferd, monstre og engler.
Den bølgende, ekspressive linjen til Brooks skaper en dynamisk, men samtidig urolig,
kvalitet ved arbeidene, ettersom kanter og overganger smelter over i hverandre. Dette gir en helt spesiell plastisitet til formene som kan minne om Sergei Eisensteins beskrivelser av Walt Disneys filmer; objekter og karakterer siger, buler og strekker seg i henhold til løse og unaturlige regler for bevegelse og foranderlighet, ikke ulikt ildens formløse kvaliteter. Brooks’ tegninger innehar da også en tilsvarende merkelig og nesten drømmeaktig ustabilitet, der de flimrer over papirene som bleke flammer, samtidig som de minner oss om symbolismens mytiske språk, de psykologisk ladede «automatiske tegningene» til hennes surrealistiske kolleger, eller de «åndelige tegningene» til samtidige okkultister som Austin Osman Spare og Ithell Colquhoun.
Brooks arbeider er valgt spesielt av Emily Wardill og tilpasset hennes egen utstilling Matt Black and Rat, som vises i Kunsthallen i samme tidsrom.
I NO.5 re-presenterer Bergen Kunsthall kunstverk og utstillinger som har vært vist andre steder i verden de senere årene. Programserien er et motsvar til den økende akselerasjonen av både produksjon og resepsjon av kunst det siste tiåret, og en anledning til å skru ned tempoet, komme tilbake til, og fokusere på utvalgte verk eller utstillinger.
Verkene er lånt fra Collection Lucile Audouy i Paris, og vises i forlengelsen av utstillinger på Palazzo Fortuny, Venezia (19.12.2015 – 13.03.2016) og Smithsonian American Art Museum, Washington DC (17.06. – 02.10.2016)
En ny publikasjon vil være tilgjengelig online og i vår butikk.