Tone Vigeland
Muster
—
Tone Vigeland har siden 50-tallet vært i en særstilling i norsk kunstliv som en internasjonalt anerkjent smykkekunstner. Hennes arbeider er inkludert i samlingene til blant andre Victoria & Albert (London), MoMA (New York) og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design (Oslo). Midt på 1990-tallet utviklet hun sitt kunstnerskap i en ny retning og viste for første gang arbeider som var uavhengig av kroppen, og som i stedet er frittstående skulpturelle objekter. I Festspillutstillingen tar Vigeland et steg videre inn i et for henne hittil uutforsket format. Utstillingen “Muster” presenterer en serie nye, monumentale installasjoner og skulpturer spesielt laget for Bergen Kunsthall og Festspillutstillingen.
Mye har vært sagt og skrevet om Vigelands «overgang til skulptur» på 90-tallet. Denne overgangen muliggjorde også større formater, og Festspillutstillingen kan på den måten sees som en naturlig fortsettelse av en pågående utvikling. De store formatene synes likevel ikke å være hovedsaken i utstillingen. Formatet ser snarere ut til å være pragmatisk tilpasset den fysiske rammen objektene inngår i.
Vigelands arbeider består fremdeles av noen få gjenkjennelige bestanddeler, hvor et begrenset antall materialer – alle med base i smykkekunstens håndverkstradisjoner – utrettelig utforskes igjen og igjen. Koloritten i Vigelands utstillinger sammenlignes ofte med et norsk vinterlandskap; kjølig, klart og rent. Men denne paletten må først og fremst tilskrives nærheten til, og ærligheten overfor, materialet; den blanke glansen i polerte metaller, eller det lysabsorberende grå i en overflate av oksidert sølv.
Parallellene til minimalismen i billedkunsten er påtagelig. Der denne sammenhengen tidligere har vært på et formalt eller idémessig plan, befinner Festspillutstillingen seg nærmere 60-talls-minimalismens mest grunnleggende prosjekt. Minimalismens objekter skulle ikke betraktes som en gjenstand på avstand, men erfares rent kroppslig i gallerirommet som en fenomenologisk størrelse. Forskjellene mellom Vigelands arbeider og minimalismen er imidlertid like tydelige som likhetene. I stedet for industrielt fremstilte «spesifikke objekter», befinner Vigelands installasjoner seg først og fremst i overgangen mellom det store formatet og de ørsmå detaljene i håndverket. Spenningen ligger i forholdet mellom verkets totale utstrekning som én form, og de mange detaljene. Én slik detalj er den håndgjorte sammenføyningen av to metaller: En liten sirkelformet sølvplate som er loddet fast som et spikerhode til en tilhørende stålpinne – og som i utstillingen gjentas over 7000 ganger.
Tone Vigeland (f. 1938) bor og arbeider i Oslo.
Festspillutstillingen har vært produsert i Bergen Kunsthall siden 1953 og løfter hvert år frem en norsk samtidskunstner. Utstillingen har befestet seg som en av Norges viktigste separatutstillinger.
