Looking is Political
—
De tre kunstnerne er alle opptatt av kategoriene form, ornamentikk og skulptur, som redskaper for å skape potente visuelle utsagn. Utstillingen reflekterer over det ”å se”, og hvordan det kunstneriske blikket alltid innehar et potensial til å kunne si oss noe annet om verden.
Looking is political kan sees som et argument i en diskusjon om politisk kunst. Ved å presentere disse tre kunstnernes arbeider sammen, problematiseres den sterke dikotomien mellom politisk kunst og det formale kunstbegrepet. Såkalt politisk kunst kjennetegnes også av en bestemt politisk ikonografi. Men det politiske ved et kunstverk trenger ikke å eksistere bare på et ikonografisk plan. Kunsten er også politisk i kraft av måten den konstituerer verden og betrakteren på. Utstillingen ønsker å bidra til en utvisking av denne grensen, der det ene ikke utelukker det andre men i stedet kan føre til en mer frigjort og dialektisk posisjon, der også de formale karakteristika innehar et politisk potensial i seg selv.
—
Nairy Baghramian arbeider primært med skulptur. Hennes arbeider står i en kompleks mellomposisjon mellom autonome, abstrakte skulpturer, og stedsspesifikke inngrep. Hennes subtile intervensjoner kan finne sted i det man ofte oppfatter som nøytrale rom, eksempelvis museets og galleriets hvite kube, så vel som i spesifikke kontekster i offentlige rom. De svært presist sammensatte skulpturene, med sine elegante overflater og konnotasjonsrike materialbruk, har ofte en underliggende kritisk og politisk holdning. Baghramians sammenstillinger av objekter utgjør et fortettet, abstrahert maktspill, med skulpturene som stedforetredere i imaginære konfrontasjoner.
Ane Hjort Guttu utforsker forholdet mellom kunst som estetikk, og kunst som politisk kraft. Gjennom en analytisk orientert kunstpraksis ser hun på hvordan maktstrukturer kommer til uttrykk i tilforlatelige visuelle strukturer. Guttu produserer sjelden eksplisitte politiske kommentarer. Den politiske dimensjonen ligger snarere i måten hun setter fokus på den kunstneriske aktiviteten i seg selv som en radikal posisjon i samfunnet. For eksempel kan en kunstners absolutte dedikasjon til et håndverk eller til formale problemstillinger representere en overskridelse og en annerledeshet, som overført til en politisk sfære kan åpne for alternative modeller for tenkning.
Bojan Sarcevics varierte produksjon har vekslet mellom tegning, maleri, skulptur, installasjon, video og arkitektoniske inngrep. De senere årene har Sarcevic’ praksis i tiltakende grad konsentrert seg om formalistisk skulptur, samtidig som et politisk engasjement hele tiden har funnet utløp både i, og parallelt med, kunstproduksjonen. Hele hans kunstnerskap fremstår som en demonstrasjon på hvordan kritisk tenkning ikke trenger å utelukke en interesse for det rent formale kunstverket. Modernismens rene formalisme på den ene siden og ornamental dekorasjon på den andre går som tematiske tråder gjennom Sarcevics kunstnerskap. Ornamentet får ofte en ladet betydning som manifestasjoner av sosiale og historisk nedfelte kulturelle konstruksjoner.
Kuratorer: Solveig Øvstebø og Steinar Sekkingstad
