Willem de Rooijs utstilling i NO.5 består av ett enkelt verk; en lydinstallasjon med opptak av lyd fra kameler.
De Rooij undersøker konvensjoner for presentasjon og produksjon av kunst. Disse undersøkelsene har resultert i et svært sammensatt kunstnerskap der forskjellige medier tas i bruk, like mye med bakgrunn i hva mediet eller objektet uttrykker i seg selv som hva som kan sies å bli formidlet eller uttrykt gjennom mediet. De senere årene har de Rooij etterstrebet en form for kunstverk uten åpenbare referanser til noe utenforliggende. På dagens kunstscene er «referensialisme» en utbredt strategi. Verkets meningsinnhold finnes ofte et sted bortenfor det objektet man står stilt overfor, nedfelt i en tematikk som det «refereres til» eller som verket «handler om». De Rooij vil kvitte seg med alle slike referanser.
De Rooij inntar en intrikat mellomposisjon i dette landskapet. På den ene siden arbeider han innenfor en verkskategori som etterstreber noe fenomenologisk umiddelbart og direkte kommuniserende, og på den andre siden, en tradisjon for konseptuell, begrepsliggjort og dematerialisert kunst som kommuniserer via en rekke lag av kontekstuelle referanser og parallelle sidespor. Hans arbeider synes å unndra seg begge disse ytterpunktene. Det konseptuelle og kontekstuelle innholdet er hos de Rooij i stedet nedfelt i selve objektet, dets tilblivelsesprosess, presentasjonsform og materialitet.
Denne strategien er synlig i hans mange vevarbeider fra de siste årene. Disse er ofte monokrome, håndvevde lerreter med forhåndsdefinerte farger og dimensjoner. Uten klare henvisninger til eksterne kilder, fungerer disse verkene verken referensielt, metaforisk eller allegorisk. I stedet handler de om tekstilens grunnleggende tekstur; den endeløse repetisjonen av tråder som overlapper hverandre fra to ulike retninger. Slik peker de Rooij i stedet mot mer abstrakte begreper som motsetning, endring eller kompromiss. I utstillingen «Intolerance» (Neue Nationalgalerie, Berlin, 2010-11) stilte de Rooij ut originale 1600-tallsmaleriermed fuglemotiver, laget av den nederlandske kunstneren Melchior d’Hondecoeter – i kombinasjon med seremonielle, fjærkledde objekter fra 1700-tallets førkristne Hawaii. I denne utstillingen valgte de Rooij å vise selve originalobjektene, fremfor å lage et verk som fortalte om tematikken gjennom å referere til objektene via repre- sentasjonens omveier.
Farafra (2012) er de Rooijs første lydinstallasjon. Den ble først presentert ved gruppeutstillingen «The World is not Fair – The Great World’s Fair 2012», i en utendørspaviljong på den nedlagte flyplassen Tempelhof i Berlin. Verket består av lydopptak fra en kamelfarm i ørkenområdet Farafra vest i Egypt, nær grensen til Libya. Den 15 minutter lange komposisjonen basert på disse opptakene danner et nært og gripende lydlig møte med de normalt svært så stillferdige dyrene. Uten naturlige fiender har dyret fra naturens side ikke hatt behov for å utvikle lyd som en forsvarsmekanisme. Kamelens lyder fremstår som udefinerbar jamring, stønning og klaging. Løsrevet fra sitt opphav og avspilt i et ellers tomt rom, oppleves lyden i Farafra også som underlig menneskelig.
I Farafra utnytter de Rooij lydopptaket som råmateriale i et semantisk tvetydig verk der nettopp forholdet mellom umiddelbarhet og eksterne referanser settes i spill. Farafra må sees med utgangspunkt i bestrebelsen om at verket ikke skal handle om noe utenfor seg selv. Det vi stilles overfor er ikke noe annet enn lyden fra dyrene på kamelfarmen. Samtidig er det vanskelig å ikke koble det til en bredere tematikk, sett i lys av kunstnerens langvarige interesse for eksotisme og utveksling mellom kulturer, ofte basert på (feil-) tolkninger grunnet forestillinger om «det eksotiske».
Lydinstallasjonen kan også sees i sammenheng med filmene de Rooij laget i samarbeid med Jeroen de Rijke i perioden frem til 2006. Det presise lydredigeringsarbeidet har klare likheter med filmens montasjeteknikk. Men også formalt og tematisk kan man finne paralleller til flere av disse filmenes dvelende nærstudier av objekter, interiører og landskap, som for eksempel en moské i Amsterdam, et orientalsk teppe eller en soloppgang over et slumkvarter utenfor Djakarta. I de Rijke og de Rooij sine filmer er dessuten presentasjonsformen alltid en integrert del av verket. Filmene blir ikke vist i loop men som tidfestede visninger med opphold mellom hver avspilling. Intervallene er ofte like lange som filmens varighet, noe som gjør det tomme gallerirommet til utstillingens eneste innhold i omtrent halvparten av tiden. Også Farafra presenteres på denne måten med atskilte avspillinger der man oppfordres til å høre verket fra start til slutt.
Willem de Rooij (f.1969) er født i Beverwijk, Nederland. Han bor og arbeider i Berlin.