Undergang
—
“Undergang” er en kuratert utstilling bestående av film, video og fotografier av de nordiske kunstnerne Mats Hjelm, Annika Larsson, Per Teljer og den italienske fotografen Massimo Vitali.
Utstillingens tittel henviser til to betydninger av begrepet, den ene betydningen hentyder til en passasje gjennom og under noe. Den andre viser til en apokalyptisk tilstand, som følge av overdrevet overmot.
Radikale og globale forandringer i vårt verdensbilde er sjeldne i historien. Man kan ikke heller påstå at disse forvandlingene bare går løs på tilsynelatende “svekkede” samfunn. Historien har vist at overmotet ofte er det “sterke” samfunns største trussel. Bergen Kunsthall ønsker med “Undergang” å peke på hverdagens ondskap, den økende populisme og overmotet i samfunnet; krefter som styrkes av menneskenes redsel og dumhet.
Mats Hjelm skildrer blant annet hatet, frykten og den politiske motivasjon som følger et angrep. Annika Larsson undersøker maktens og maskulinitetens konvensjoner. Massimo Vitali stiller spørsmål ved samtidens ukritiske konsum og menneskets begjær etter nytelse. Per Teljer trekker frem fortrengte mekanismer i menneskets atferd og tankegang, hvor individet er i ferd med å likvidere seg selv.
En lemnisk ulykke – vil si at det ikke finnes menn i et samfunn, slik situasjonen nesten var i mange russiske og tyske byer etter 1945. Etter å ha sett skildringen av de tre mennene i Teljer sin nye film “South of heaven”, blir man forundret at de ikke har lidd samme skjebne som alle menn gjorde på den greske øya Lemnos, hvor kvinnene bestemte seg for å slå i hjel alle hannkjønn.
Utstillingen vil være innholdmessig krevende.
MATS HJELM
Bergen Kunsthall viser Mats Hjelms film “Kap Atlantis” som er det siste verket i en triologi; de tidligere filmene er “White flight” (1997) og “Man to man” (2000). Tittelen på verket viser til forfatteren Harry Martinsons epos Aniara, hvor Kap Atlantis er et forbannet sted i verden.
“Kap Atlantis” visualiserer hukommelsens strukturer. Med en strøm av rytmiske og ikke-kronologisk bilder likestiller Hjelm den personlige og kollektive historiske bevisstheten. Filmen skildrer tilbakevendende temaer som makt, maskulinitet og vold. Verket “Kap Atlantis” refererer til Kristendom og Islam. Det refereres ikke direkte til katastrofen på Manhattan, men er en skildring av hatet og frykten som konsekvens. På lydsporet hører vi Koranen synges. Filmen viser også til den apokalyptiske tilstand som følge av atombombens inntog på slutten av 5o-allet, tiden da Hjelm ble født og Martinson skrev Aniara. Beskrivelsen og stemningen fra denne tiden er intens i alle triologiens verker. I “Kap Atlantis” leses de klassiske tekstene av den svenske skuespilleren Ulf Palme. Fortiden og samtiden blir til en tid. Hjelm klarer å overføre en strøm av bilder som har full samtidighet i kunstnerens sinn til en rekkefølge i tid for betrakteren.Mats Hjelm (f. 1959) bor og arbeider i Stockholm. Han har blant annet stillt ut sine arbeider i USA, Canada og Japan.
ANNIKA LARSSON
Bergen Kunsthall viser den siste video-installasjonen til Annika Larsson. I sine arbeider undersøker hun med et konsentrert og strengt formspråk maktens og mannens konvensjoner, spill og ritualer. Men hun viser også en bevissthet om den enkeltes ambivalens og utsatthet, og hun har en sterk fascinasjon for den perfekte og kunstige overflaten.
“Poliisi” er filmet på den monumentale plassen utenfor rådhuset i Helsinki. Tre av fire men opptrer som politi i anti-demo uniformer med hjelmer,, skuddsikre vester, batonger, og hansker. Den fjerde karakteren er utstyrt i en jockey lignede kostyme med gul vindjakke, kne beskyttere og ridestøvler. På tross av de ytre utstyret som varsler aksjon og vold, er karakterenes relasjon og motiv vanskelig å definere.
Valget av den visuelle dramaturgien, billedbruken, kameravinkler, kostymer og setting gir et uttrykk som ligner estetikken til dagens videospill. Som i så mange andre verker til Larsson er også dialogen fraværende. Lydsporet er laget av Tobias Bernstrup og er et viktig element i hvordan filmen er bygget opp; kaldt og hypnotiserende.
Annika Larsson (f 1972) bor og arbeider i New York, USA. Hun gikk ut Kungliga Konsthögskolan i Stockholm 2000 og har sedan dess hatt separatutstillinger i bl a Genève, New York og London.
MASSIMO VITALI
Massimo Vitali´s fotografier er kjente for å tildele betrakteren en kikkerposisjon, særskilt over plasser som er overfylte med mennesker.
Bergen Kunsthall har til utstillingen valgt å vise en serie med fotografier som skildrer menneskemengder på italienske nattklubber. Vitali viser her massive og påtrengende scener hvor mennesker fester og danser. Bildene er tatt med blits og er derfor ekstremt brutale i sin direkte skildring. Menneskene på bildene oppleves som ensomme og triste, lokalet som kjølig og flere av dansene ser dopede og desillusjonerte ut. Fra fotografiene “hører” betrakteren den høye bassen fra musikken, Det oppstår et trykkende lydvakuum som forsterker bildenes apokalyptiske stemming. Scenene skildre ikke et enkelt subjekt eller karakter, uten gir et syllskarpt bilde av alle mennesker; massen og de små detaljene. Menneskene virker fremmedgjorte og deres agerende oppleves som uvirkelig.. Denne refleksjon minner oss om det absurde ved vår egen opptreden.
Massimo Vitali (f. 1944) bor og arbeider i Milano, og har i mange år vist sine arbeider over hele verden. I 2001 kunne man oppleve Vitali´s arbeider på Centre Georges Pompidou, Paris og på Venezia biennalen.
PER TELJER
Vi har gleden av å vise urpremiere på Per Teljer´s nye video “South of heaven”. Vi kommer inn i handlingen under en innspelning av et naturprogram. Bjørn skryter om helgens seksuelle bravader, og viser fotografiene han har tatt av samleiet. Pierre går for å pisse men istedenfor begynner han å masturbere foran et av fotografiene som Bjørn har vist. Under økten får Pierre øye på en person lengre bort som sitter på kne med et hagle i munnen. Pierre ruser tilbake till Bjørn og forteller hva han har sett, de begynner å gå mot den plassen selvmordskandidaten befinner seg…
Som betraktere til Teljer´s filmer opplever man ofte en ubehaglig erindring av å være en medløper til selve handlingen, gjennom å passivt sitte å se på. Vi tvinges til å være delaktig i gruppen som ikke rører en finger for å forhindre det grusomme som holder på å skje. Vi blir konfrontert med kompliserte relasjoner av skyld og ansvar som vi ønsker å fortrenge. Spørsmålene forsvinner ikke selv om vi unngår dem. Ved hjelp av en avslørende psykologisk realisme og beherskelse av videomediet, ønsker Teljer å bevisstgjøre betrakterens forhold til ansvar og valg. Angsten som oppstår hos betrakteren blir en viktig del av verket, da det gjennom angsten oppstår en kommunikasjon som ofte uteblir i mange kunstverk.
Per Teljer (f. 1967) bor og arbeider i Berlin.
Han har tidligere vist videoverket “Festen” i utstillingen “Filter” kuratert av Bergen Kunsthall, januar 2002. “Festen” ble innkjøpt til samlingen i Museet for Samtidskunst.
