Versuchsstation des Weltuntergangs
Gardar Eide Einarsson
—
Gardar Eide Einarsson er årets Festspillkunstner. Siden Einarsson sist stilte ut i Bergen Kunsthall, sammen med Matias Faldbakken i 2004, har han inntatt posisjonen som en av Norges mest profilerte samtidskunstnere. Med «Versuchsstation des Weltuntergangs» presenterer han en helhetlig sammensatt utstilling med utelukkende nye arbeider. Utstillingen er den 60. utgaven av den tradisjonsrike Festspillutstillingen i Bergen Kunsthall.
I Einarssons arbeider møter vi en tilsynelatende ugjennomtrengelig vegg av kodede meldinger og løsrevne visuelle tegn hentet fra kunsthistorie, populærkultur og (gjerne kriminelle) subkulturer; forstørret eller abstrahert til de står i fare for å tømmes for sin opprinnelige mening. Arbeidene er minimalistiske, ikke bare i sin strengt sort-hvite utførelse eller i en viss formlikhet med minimalismen og geometrisk abstraksjon i kunsthistorien, men også i en kalkulert tilbakeholdenhet som i noen tilfeller gjør arbeidene nærmest stumme eller ikke-kommuniserende. Bak denne overflaten finner man imidlertid et stramt og intrikat flettverk av mange lag med informasjon. Slik er arbeidene også ugjennomtrengelige på en annen måte, i betydningen uuttømmelige og innholdsrike. Det som på ett nivå kan oppfattes som kynisk, kaldt og innforstått, rommer ofte også en oppriktighet og en dyptloddende humanistisk impuls.
Stikkord som negasjon, motstand og opposisjon oppsummerer gjennomgangstonen i Einarssons skulpturer, malerier, collager og fotografier. Gjennom å undersøke ulike motkulturelle bevegelser, motstandsfenomener og radikale avvikere fra vår nære histories randsoner, går referansene like gjerne til DIY hardcore punk eller skatekultur, som til terrorister, diktatorer eller massemordere. Outlawfiguren som en lovløs dissident har i seg elementer både av radikal individualisme og en generell motstand mot det bestående. Denne figurens mytologi kan man finne både i kunsten, populærkulturen og blant faktiske kriminelle, eller utsatte miljøer i samfunnet.
Einarssons utstillingspraksis har det siste tiåret fulgt en svært konsekvent tematisk linje. Hver nye utstilling kan sees som et nytt ledd i en kontinuerlig sporing av det man kanskje kan kalle «motstandens ikonografi». De tegn og symboler man kan lese ut av Einarssons arbeider henviser til fundamentale konfliktstrukturer mellom et kontrollsamfunn fra tiden etter 11. september 2001, og individets opprør og trussel mot sentralmakten. Samtidig viser Einarsson til historiske eksempler på tragiske, feilslåtte forsøk på å oppnå nettopp individuell frihet. Populærkulturens behandling av outsideridealet henter ofte sitt vokabular av myter, tegn og visualitet fra eksempler i virkeligheten hvor utslag av ekstrem individualisme har resultert i terrorisme og kriminalitet. Slik flyter fiksjonen og virkeligheten over og inn i hverandre i en tett sammenkoblet vev.
Det visuelle språket knyttet til maktutøvelse og opprør kobles hos Einarsson dessuten til den kunstverdenen han selv er en del av, og som på mange måter også drives av en utopisk (ofte også feilslått) motstandsimpuls. Avantgardeidealet og forestillingen om kunstneren som et totalt fristilt individ var gjennomgående i modernismens kunsthistorie. Einarsson har bevisst og strategisk valgt å jobbe med denne tematikken gjennom kunstens eget tegnsystem, innenfor det «institusjonaliserte» kunstfeltet, og med det selvrefererende formale språket som utgjør samtidskunstens arena. På samme måte som i motstandskulturene han ofte henviser til, anerkjenner han også kunstfeltet som et system som balanserer mellom kommunikasjon og eksklusjon; der spørsmål om stil, konstruksjon av mytologi og reell politisk konflikt kan utspilles på samme tid.
Utstillingens tittel er et sitat fra den østerrikske journalisten, essayisten og satirikeren Karl Kraus (1879-1936). Fra en økonomisk privilegert posisjon, og som del av den intellektuelle eliten i Wien på slutten av 1800-tallet, startet Kraus en uavhengig publiseringsvirksomhet med tidsskriftet «Die Fackel» (1899-1936). I sin gjennomført frie journalistikk og stadige angrep på maktapparat, korrupsjon og etablerte journalister, kan Kraus kanskje sies å være et tidlig eksempel på den typen uavhengig motstandsfigur som Einarsson ofte behandler i sine arbeider. Sitatet henviser til Kraus’ omtale av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn (1867-1918) som et «laboratorium for verdensdestruksjon».
Gardar Eide Einarsson (1976) er født i Oslo. Han bor og arbeider i New York, Tokyo og Oslo.
