13:00-14:35
Kvinner uten menn (Zanan-e bedun-e mardan), Shirin Neshat
Debutfilmen til den etablerte billed- og videokunstneren Shirin Neshats er en visuelt spektakulær beretning om fire ulike kvinners skjebner under statskuppet i Iran. Sommeren 1953 ble statsministeren Muhammad Mossadegh styrtet, mens Sjahen Mohammad Reza Pahlavi ble gjeninsatt. I Kvinner uten menn skildres dette politiske klimaet fra fire forskjellige perspektiv. Disse kvinnene blir knyttet til hverandre til tross for svært forskjellige oppfatninger av den uroen deres hjemland gjennomgår. Dette statskuppet ledet til den islamske revolusjonen i 1979 og fremveksten av det Iran vi kjenner i dag.
Neshat har gjennom sin kunstneriske praksis lenge kritisert dagens Iran fra sitt eksil i USA og Europa. Det er nettopp i dette skjæringspunktet mellom østlige tradisjoner og vestlig demokrati, at Neshat har blitt en svært viktig stemme. Som iransk-født kunster som lever og praktiserer i vesten, har hun med både nærhet og samtidig distanse skildret forskjeller i kjønnsrollemønster og identitetsbygging i muslimske og kristne samfunn. Under årets kortfilmprogram viser vi hennes anerkjente videoarbeid, Turbulent (1998), som også nettopp berører disse temaene.
—
15:00-16:35
Min venn Balthazar (Au hasard Balthazar), Robert Bresson
Min venn Balthazar forteller historien og Marie og hennes kjære esel Balthazar. Filmen følger deres skjebner etter at de har skilt lag, to parallelle reiser som for dem begge innebærer grov utnyttelse og nedverdigelse. Den franske mesterregissøren Robert Bresson er kjent for sine spirituelle og nærmest mytiske filmepos. Dette kan sees tydelig i Min venn Balthazar, gjennom dens sammenligner av menneskers og dyrs iboende potensiale til å møte ondskap med nestekjærlighet. Balthazar gjennomlider hensynsløs behandling fra sine mange eiere, men bærer med seg disse lidelsene på en nobel og fornem måte. I denne prosessen oppnår han til slutt status som helgen. Maries skjebne forblir derimot usikker. Robert Bresson var en sterk forkjemper for et særegent filmatisk språk, som skulle markere et tydelig skille fra språket i teateret og litteraturen. Den gode filmen skulle ikke være drevet frem av skuespillernes bevegelser og dialog, men gjennom en estetikk som ikke kunne oppnås i andre kunstformer. I Min venn Balthazar oppnås denne estetikken i en metaforisk beretning med religiøse overtoner – en beretning som viser hvordan lidelse kan fungere som en fruktbar protest.