«Gyre» av Camille Norment er en utstilling som fanger deg, vekker fantasien din og tvinger deg til å bruke sansene dine. Flere av verkene er preget av en slags «industriell» og «tung» følelse, og de forskjellige rommene er så forskjellige samtidig som de er bundet tett sammen av den konstante vibrasjonen som man kan føle/høre i alle salene. Jeg ønsker å gå litt ekstra inn på verkene Untitled (Bellhorn), 2022, What Stirs Between?, 2023 og Coil, 2023. Det første jeg gjorde når jeg gikk inn i utstillingen var å se på den store tuba lignende saken som sto alene i sal I. Jeg tenkte først at det var en utrolig praktfull skulptur, men jeg skjønte ikke helt hvor resten av verkene var. Jeg merket at det var 4 mikrofoner montert rundt i hele rommet. Jeg snakket med en av de ansatte, og han fortalte meg at mikrofonene tar opp lyden fra omgivelsene og skaper feedback. Feedback er jo egentlig ganske irriterende, vertfall i musikkens verden, og jeg forsto egentlig ikke helt greien med at den store skulpturen, høyttaleren eller instrumentet skulle mate oss med generelt «plagsomme lyder». Dette endret seg etter hvert når jeg gikk nærmere og stirret på skulpturen. Den dype summingen fra høyttaleren sammen med feedbacken fra rommet skaper en fortryllende lyd, og det gav meg en følelse av meditasjon. Det hele minnet veldig om John Cage sin 4’33 forestilling. Da poenget var at publikum og omgivelsenes egne lyder var selve musikken. Skulpturen er veldig elegant, og sammen med alt og alle som er til stede i rommet skaper den nye lydopplevelser hele tiden.

Når jeg bevegde meg videre inn i sal II kom jeg til det store verket What Stirs Between? som ved første øyekast bare var noen pene, ganske enkle benker, som var plassert rundt i rommet. Men disse benkene var visst ikke bare noen tilfeldige benker, men kunstverk du kunne kjenne gjennom hele kroppen. Når du satt deg ned på en benk kjente du at den vibrerte og nesten «sang» sammen med de andre verkene. Jeg er ikke helt sikker på hvordan de får treverket til å gjøre dette, og de forskjellige høydene vibrerte på forskjellige tider. Det hele var faktisk ganske morsomt, og jeg kom i samtale med de på benkene rundt. Vi pratet om hvordan de greide å installere dette, hva som var tanken bak og hvor gøyalt det var. Det ble på en måte til et lite pusterom hvor du kunne komme i samtale med andre. Jeg synes det var mange andre verk som fremsto «kulere» eller «penere» enn benkene i sal II, men det var noe spesielt med å sitte der og summe med benkene. Jeg tror også at benkene kanskje hang sammen med lydsporene til den store skulpturen, som igjen forandret seg hele tiden, og det er utrolig gøy.

Neste verk jeg har lyst til å snakke litt om er plassert i det jeg kaller for «det stygge rommet». Det er kanskje litt voldsomt å si det, men i forhold til de andre rommene med fine design og skinnende instrumenter ble det fort sånn. Det stygge rommet, eller sal III som andre kaller det for, inneholder flere rustne, tunge, ødelagte og brutale verk. Man kan få mange assosiasjoner i dette rommet, og lyden av de klaprende tennene inni kunstverket Coil gav meg ising helt ned i korsryggen. Verket, som består av togskinner eller lignende lagt i en haug midt på rommet virket egentlig skummelt. Flere av skinnene ligger boltret fast i gulvet, mens andre bare ligger slengt oppå, og sammen med rusten kan jeg tenke meg at dette er ryddige menneskers verste mareritt. Jeg følte at noen var fanget nede i en gruve eller noe, og de klaprende tennene lengtet desperat etter hjelp. Jeg er ganske stor fan av litt «på kanten» eller «rar» kunst, så denne utstillingen passet faktisk ypperlig for meg.

Alt i alt var dette en rar utstilling med mange fine verk og store budskap, men også flere skumle og spesielle verk. Alle sammen virket veldig interessert, og man kommer naturlig i samtale med andre under hele utstillingen. Det som gikk igjen mest var «Tror du det er lov til å ta/slå/kjenne på denne?», og jeg tror vi konkluderte med at det ikke var særlig lurt i andre steder enn sal II. Det virker som at Norment har lagt mye baktanke bak hvert eneste verk, og det vises når hele utstillingen er såpass gjennomført. Dette var en moro opplevelse!