Gratis inngang!
Dora Garcia
Prayers/Bergen, 2007/2011
10:00 – Rute 50 E fra Bergen busstation, plattform 3 til Sandsli-Birkelandskrysset terminal
12:00 – Lille Lungegårdsvann
14:00 – Hurtigruten kai
15:00 – Politistasjonen (Allehelgens gate 6)
17:00 – Motehuset Sundt (Torgallmenningen 14)
19:00 – Garage bar (Christies gate14)
Prayers (2007-2011), et pågående prosjekt som ble innledet i 2007 og hittil har vært fremført i Madrid, Jerusalem, Bristol, Cartagena de Indias og Krakow.
Seks utøvere er plassert på seks ulike offentlige steder. Deres oppgave vil bestå i uavbrutt å beskrive sine omgivelser i en viss tid på en gitt dag og samtidig gjøre et lydopptak av sine egne beskrivelser. Opptakene skal senere lastes opp til et nettsted som vil kunne kombinere de ulike opptakene i et mangfoldig lydmønster. I utstillingsrommet er det kart som publikum kan ta med seg med beskrivelse av sted og tid for opptakene. Utstillingsrommet fungerer både som informasjonsplattform for performancene som skal finne sted og en kartlegging av byen.
Utøvere: Kari Bjørgo Johnsen, Nicholas Møllerhaug, Hilde Pedersen, Hilde Skevik, Agnete Strøm, Daniel Thornhill
—
Einat Amir
Ideal Viewer, 2011
Bergen Kunsthall NO5
12:00 – 13:00, 14:00 – 15:00, 16:00-17:00, 20:00 – 21:30
Performer: Suzanne H. Smart
Courtesy: Kunstneren og Scaramouche Gallery, New York
I Einat Amirs arbeider blir betrakteren ofte bedt om å delta, eller til og med påta seg den aktive utøverens rolle. I utstillingen I NO5 viser hun verket Ideal Viewer (2009), en videoinstallasjon med utgangspunkt i tre videoperformancer. To mannlige skuespillere som fremstiller henholdsvis en kunstkritiker og kunstnerens ekskjæreste, taler direkte til betrakteren, i påfølgende monologer. Verket presetneres på to flatskjermer, hvor ansiktene trer frem mot en bakgrunn av abstrakte malerier. På gulvet er det plassert to skjermer: En av dem er av samme type som henger på veggen, men er i stykker, mens en liten skjerm viser en kvinne som gråter bittert. Gjennom de tre skuespillerne leker Amir med vår forestilling om en utstilling som et sted for ettertanke rent generelt, men også om dette kunstverket i seg selv. Sammenhengen mellom det skuespillerne forklarer oss og det som rent faktisk skjer, blir diffus.
Under performanceprogrammet er den kvinnelige skuespilleren selv til stede i utstillingsrommet, noe som øker graden av forvirring for den ‘ideelle betrakter’.
—
David Adamo
Untitled (Fold Improvisations), 2011
Fredag 25. november kl 24:00 – lørdag 26. november kl 07:00
Bergen Kunsthall, i Tauba Auberbachs utstilling Tetrachromat
(performancen er ikke tilgjengelig for publikum)
David Adamo gjør ofte om på kjente objekter for å skape nye, forvrengte oppfatninger av det som omgir oss i hverdagen. I No Sense of Place presenterer Adamo fire arbeider som samlet knytter denne utstillingen til andre rom og performancearbeiders fortid, nåtid og fremtid.
En videoprojeksjon på størrelse med et postkort kalt Untitled (My Skull Is Too Small) (2010), dokumenterer performancen My Own Private Marathon fra Whitneybiennalen i New York, der Adamo gjorde et forsøk på å tilbakelegge samme distanse som en maraton inne i Whitneymuseet. Han oppholdt seg alene på museet om natten, sov foran en annen kunstners arbeid, og danset til slutt vals med seg selv i et tomt videorom.
Som en fortsettelse av dette prosjektet vil Adamo gjennomføre, og dokumentere, en live performance bestående av en pianokonsert. Dette vil foregå i utstillingen til kunstneren Tauba Auerbach i Bergen Kunsthall, og forhåpentlig vil denne bli vist et annet sted i fremtiden.
—
Carole Douillard
This sign I make, 2011
Landmark, 20:30
Carole Douillard er opptatt av temaer som publikums tilstedeværelse, performancens visningsrom og betydningen av tegn. Douillard benytter ofte sin egen kropp som materiale for sine arbeider, også i det store fotografiet This Sign I Make (2011), i NO5 som viser en enkelt bevegelse: En hånd som lager et sirkeltegn. Tittelen på verket kan oppfattes som et ledemotiv i Douillars performancepraksis, der det er selve handlingen i forbindelse med fremførelsen som tas opp. Fotografiet innleder og peker mot performancen hun skal utføre i performanceprogrammet. Denne performancen, som har samme tittel som fotografiet, vil undersøke betydningen av kunstnerens fysiske tilstedeværelse i rommet.
—
Keren Cytter
Show Real Drama, 2011
Landmark, 21:30, 45 min.
Skuespillere: Fabian Stumm, Susie Meyer
Regissør: Keren Cytter
Video: Mia Meyer / Keren Cytter
Show Real Drama fremføres som en teaterperformance hvor de to skuespillernes liv veves sammen med et manus de skriver om karakterer og scener de kan tenke seg å spille. Med bakprojisert video føres publikum gjennom stadier i skuespillernes liv. Videoen fungerer som pauser mellom de tre aktene: show, real og drama.
Synposis: Susie and Fabian are actors that needed a showreel. Because they didn’t have any acting jobs they decided to write a script for scenes they would like to act one day. They made two scenes. In the play these two showreel scenes function as the brakes between the acts Show, act Real, and act Drama.
While they are in the back of the stage – Their text is referring to their relationships and memories. When they are standing in the front of the stage, their text is referring to the stage and their acting career. When they are reaching the center of the stage they are reenacting their showreel or dialogs from the past.