Nikolas Gambaroff, Michael Krebber,
R. H. Quaytman, Blake Rayne
—
Kuratert av Thomas Duncan, Steinar Sekkingstad og Solveig Øvstebø
Utstillingen presenterer fire aktuelle kunstnerskap som sett under ett viser et tydelig innbyrdes slektskap gjennom sin holdning til kunstproduksjon. Utstillingen er ikke en tradisjonell temautstilling, men snarere en presentasjon av enkeltkunstnere som inviterer til både parallelle og motstridende lesninger i de møtene som oppstår mellom arbeidene.
Maleriet utgjør den felles plattformen som utstillingen kretser omkring. De fire kunstnerne filtrerer så å si hele sin mangefasetterte praksis gjennom maleriet, uten at noen av dem lar seg enkelt og utvetydig plassere i en konvensjonell fortelling om maleriet som medium. Arbeidene i utstillingen kan ofte leses som både konseptuelle institusjonsanalyser og som formale objekter. Maleriet blir en uavklart kategori, og et sted for kontinuerlig forhandling både med kunsthistorie, teori og samtidige praksiser.
Utstillingen vil være konsentrert omkring arbeider på lerret i tradisjonell forstand, samtidig som den også åpner for en forståelse av begrepet “maleri” som et komplekst tegnsystem hvor “det maleriske” kan utspille seg både innenfor og utenfor maleriets flate. Maleriets overflate blir et slags grensesnitt med visuelle tegn som hele tiden peker ut over seg selv, der distraksjonen aldri er langt unna. Det er alltid noe som forstyrrer maleriets umiddelbarhet og potensial for kontemplativ ro. Underliggende referanser og elementer i bildene leder stadig oppmerksomheten bort, og gjerne til mange ulike steder på en gang. Gjennom å aktivere mange parallelle lag av betydningsnivåer, oppstår et nettverk av relasjoner og sammenhenger som inviterer til en åpen lesning.
I utstillingen blir maleriet også forstått som objekter i et kretsløp – i betydning fysiske ting eller gjenstander. Verkene fremhever sin egen produksjonskontekst, resepsjonskontekst og den distribusjonen som maleriet inngår i; fra verkets tilblivelse på et atelier, til en nomadisk tilværelse i transportkasser, hengende på gallerivegger eller hjemme hos samlere, for kanskje å ende bortgjemt i en museumskjeller. En rekke samtidsmalere har absorbert dette institusjonelle rammeverket, og gjort det til en del av den maleriske praksisen. Ved å ta opp i seg alle disse kontekstene, kan maleriet danne et grunnlag for en flertydig lesning av måten vi ser kunst på i dag. Det man ser er aldri bare det man ser.
R.H. Quaytmans malerier rommer mange av disse betydningsnivåene. De håndverksmessig imponerende maleriene faller aldri til ro i seg selv, men viser hele tiden til noe utenfor bildets ramme. Uten å tenke på innholdet i bildene som biografiske, er kunstneren heller opptatt av å skape en slags hjemmelaget, eller egendefinert, kunsthistorie som malerienes referanser kan plasseres innenfor. Quaytman organiserer alle sine malerier i form av en kontinuerlig voksende bok, der hver utstilling danner et nytt kapittel. I denne utstillingen presenteres kapittel 19.
Michael Krebber har siden 80-tallet vært en svært innflytelsesrik aktør på kunstscenen med sin eiendommelige, nærmest kyniske, humor og kommentarkunst. Maleren har alltid vært den skikkelsen som Krebber har orientert sin praksis gjennom, men uten å noen gang la seg plassere innenfor en bestemt retning, eller med en gjenkjennelig signaturstil. Resultatet har vært et nokså besværlig samspill mellom abstrakt maleri og strategier fra konseptuell kunst og institusjonskritikk.
Også Blake Rayne kommenterer institusjonelle kontekster og kretsløpet maleriene inngår i som både varer og visuelle tegn. I flere av Blake Raynes utstillinger har han for eksempel erstattet det “nøytrale” gallerirommet med tydelige hentydninger til dekorative interiører. Rayne benytter ofte en prosess hvor store linkleder brettes og foldes, spraylakkeres, klippes opp, og til slutt stiftes sammen til nye store lerreter. Slik etterstrebes en transparens hvor de valgene og prosessene som ligger bak malerienes tilblivelse synliggjøres eksplisitt i flaten.
Nikolas Gambaroff benytter maleriet som et teoretisk og et fysisk rammeverk for å undersøke problemstillinger omkring verkets opphav, utstillingskonvensjoner, distribusjon og resepsjon. Gambaroff belyser maleriets sosiale og økonomiske verdi, og dets ulike produksjonsprosesser, gjennom å sammenstille etablerte motsetninger mellom det maleriske og uttrykksfulle på den ene siden, og en tilsynelatende objektiv, konseptuell praksis med standardiserte prosesser på den andre. Resultatet blir en re-evaluering av gamle og nye myter omkring kunstnerisk produksjon.
