Jan Groth
Festspillutstillingen 2017
—
Jan Groths unike posisjon i norsk billedkunst er et resultat av et uvanlig konsistent kunstnerisk prosjekt. Over flere tiår har hans berømte «strek» vært artikulert igjen og igjen – i tegninger, gobeliner og skulpturer – uten å noen gang miste relevans i sin egen samtid.
Jan Groth har arbeidet store deler av sin karriere utenfor Norge. I perioden hvor han bodde og underviste i New York, tok han aktivt del i byens kunstliv, særlig tilknyttet miljøet rundt viktige gallerier som Betty Parsons og Marian Goodman. Hans separatutstilling på Guggenheim Museum i 1986 gjorde mye for å befeste hans allerede sterke internasjonale posisjon. Samtidig har han hatt en konstant tilstedeværelse i norsk kunstliv. Hans kunstnerskap opererer nærmest som et slags fikspunkt; et referansemerke som skiftende tendenser kan måles opp mot, samtidig som han selv hele tiden er aktivt i dialog med både egen samtid og en kunsthistorisk tradisjon. I dag er kunstnerskapet igjen gjenstand for en fornyet interesse, særlig blant yngre kunstnere.
Til Festspillutstillingen 2017 i Bergen Kunsthall viser Groth hovedsakelig helt nye arbeider, laget spesielt for utstillingen. Utstillingen inneholder en serie nye tegninger på papir, en rekke nye bronseskulpturer og to store veggtegninger som vises her for første gang. Utstillingen inneholder også den aller siste gobelinen som Groth laget i samarbeid med Benedikte Groth, hans faste partner gjennom flere tiår (Tegn, 2004-06). På en måte markerer dette verket slutten på et kapittel, men på en annen måte også en begynnelse. Denne nye starten understrekes av den intensiteten som er merkbart tilstede i hele resten av utstillingen, med arbeider som alle har blitt produsert i løpet av de siste to årene.
Utstillingen fokuserer i første rekke på tegning og skulptur; to medier som på ulikt vis uttrykker Groths særegne kombinasjon av det spontane og det langsomme, det umiddelbare og det planlagte. Mens tegningene fremstår som intuitivt improviserte – komponert i det øyeblikket den sorte fettstiften møter papiret – er skulpturene resultat av en langsommere prosess; fra de lagvis modelleres for hånd som voksmodeller, til de fikseres i bronse i sin endelige form. I de to veggtegningene som er utført direkte på kunsthallens vegger, er det imidlertid tegningen selv som er gjenstand for en lignende oversettelse; fra det intime til det monumentale, og fra det umiddelbare til det møysommelige.
I dette spennet mellom den enkelte tegningens intimitet og utstillingens arkitektur, har Groth komponert en helhet som kan leses som en mangefasettert «romlig tegning». Den vibrerende sorte linjen spilles ikke bare ut mot arkets flate, men også mot veggens flate og rommets tredimensjonalitet. Det negative rommet i Groths tegninger artikuleres her i en arkitektonisk målestokk, med to frittstående skulpturer der streken er helt løsrevet fra flaten eller veggen, og der man fysisk kan bevege seg rundt streken og se den fra alle sider.
Jan Groth (f. 1938) bor og arbeider i Oslo og Dagali.
Festspillutstillingen har vært produsert av Bergen Kunsthall siden 1953, og løfter hvert år frem en norsk samtidskunstner. Utstillingen har befestet seg som en av Norges viktigste separatutstillinger.
