Søndag 28. juni 2023 var jeg en av de heldige som fikk bli med på festspillutstillingen av Camille Norment i Bergen Kunsthall. Dette var en spennende, uforventet men innholdsrik opplevelse for meg. Selv interesserer jeg meg for kunst og art, men dette besøket åpnet nye dører utenfor min «normale interesse». I mine øyne er kunst en personlig oppfatning og forståelse av sansepersepsjoner. Det er ingen fasit på hvordan kunstneriske verk skal oppfattes eller hva forståelsen din bør være. Nettopp fordi det er en utbredt verden med uendelig mange svar og oppdagelser. Jo, i mitt korte 17 år gamle liv har jeg alltid bevart et engelsk ordtak i bakhodet: Nothing has value unless you add value to it. Alt i livet er verdiløst, makten som bestemmer om noe har verdi eller ikke – ligger i våre hender.
Det første kunstneriske verket som jeg ble vitne til, var en såkalt messingskulptur som i mitt tilfelle vekket assosiasjoner til tårer. I et stort rektangelformet rom sto den sentralt i midten, helt urørt. I rommet var det en dyp tone, et lydspor som var i tilkobling til verket. Sammen med seg hadde den vibrasjoner, som skapte et slags uro i meg. Jeg ble litt ukomfortabel, eller nesten litt forvirret. Hos andre vil kanskje verket skape assosiasjoner til en bjelle eller et horn, men hos meg er det en etterligning av en tåre. En tåre som faller og blir tatt imot. Først visste jeg ikke hva jeg skulle se etter, men i etterkant ga det mening. – En dråpe. Som sagt, kunst er hva DU mener det er.
I rom tre så jeg noe som skilte seg godt ut, et sirkulært kunstverk, skapt av gjenbruksmaterialer fra jernbanespor og rustne stålrør som er kjent for sin tunge og robuste konstruksjon. Verket fanger øyeblikkelig oppmerksomheten din med sin iøynefallende form og uventede materialvalg. Det skaper en imponerende assosiasjon mellom industriell historie og kunstnerisk kreativitet. Jeg har ingen anelse hvorfor, men det minte meg om jernbanesporene som kjører inn til konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Kanskje en helt forferdelig assosiasjon, men kunstneren valgte å utnytte disse materialenes naturlige egenskaper for å skape en opplevelse som engasjerte flere sanser, inkludert hørsel. For nettopp dette kunstverket, lagde også lyd – enda mer ukomfortabelt enn den første.
Det er verdt å merke seg at kunstens opplevelse ofte er subjektiv, og hvordan man oppfatter lyder kan variere fra person til person. Noen kan oppleve den skapte lyden verket ga som vond og ubehagelig, mens andre kan finne den fascinerende eller provoserende. Kunstnerens intensjon kan være å utfordre betrakterens oppfatning av lyd og skape en emosjonell reaksjon gjennom denne uventede lydopplevelsen.
Den vonde lyden som minner om klaprende og gnissende tenner, kan bidra til å skape en atmosfære av ubehag eller spenning i kunstverket. Det kan også ha en symbolsk betydning, hvor lyden av tenner kan assosieres med smerte, frykt eller anspenthet. Ved å inkorporere denne lydeffekten i det sirkulære kunstverket, kan kunstneren utfordre betrakterens forventninger og skape en dypere og mer kompleks opplevelse av verket.
Denne kunstneriske festutstillingen var uten tvil lydsentral og hva jeg ville kalt «en lydens fest», der kunstneren utforsket og utfordret grensene innenfor lydkunst. Festspillutstillingen var en spesiell opplevelse som tar i bruk alle sanser i kroppen, men setter lyden i sentrum og lar besøkende utforske og oppdage nye dimensjoner av kunst gjennom ørene. Det var noe nytt, uvanlig og spennende.