Bergen Kunsthall har igjen imponert med en fantastisk installasjon, denne gangen av Camille Norment. Installasjonen består av ulike kunstverk spredt utover flere rom og er åpent for besøkende fram til 13. august. Tittelen på kunstutstillingen, «Gyre», beskriver en bevegelse som sprer seg utover i spiralform. Spiraler kan tolkes som noe som er evig ekspanderende, ikke som en sirkel som avslutter seg selv. Norment bruker rustent jern, messing og malt treverk som materialer.
I inngangspartiet står det noen enkle, organiske benker. Benkene kan lett feiltolkes som sitteplasser, og ikke et kunstverk i seg selv. Overflaten på benkene er delvis ru, samtidig som at de er lakkert med en transparent, hvit maling. Det som fasinerer meg er hvordan benkene består av ulike geometriske former med ulike vinkler og i ulike høyder. Denne visuelle fremstillingen kan tolkes som individualitet i et samhold, at man er individuell selv om man er i et fellesskap. En annen assosiasjon er følelsen av noe hjemmelaget fordi hver gjenstand er unik på sin måte.
Utrykket til benkene forandret helt mening da jeg satte meg, og kjente at benkene vibrerte Noen benker vibrerte mer enn andre, og det vekslet mellom hvilken av benkene som vibrerte. Camille er både en visuell kunstner, komponist og musiker. Innenfor musikken betyr «feedback» at jo mer lyd som kommer fra publikum, jo mer lyd blir sendt tilbake gjennom høyttalerne. Vanligvis blir dette fenomenet sett på som noe negativt som burde unngås og fjernes. Camille har valgt å gjøre det motsatte, å sette «feedbacken» i fokus og gjøre det til en del av kunstutstillingen. Dette var både spennende og innovativt for publikum, men også for Bergen Kunsthall som ikke så ofte har en kunstutstilling med vibrasjoner og lyd i fokus. Jeg synes at vibrasjonene minnet meg om følelsen av menstruasjonssmerter, ved måten vibrasjonene spredte seg utover fra hoftepartiet, nærmest som hvordan smerte sprer seg.
I hovedrommet er det en stor messingskulptur bestående av to deler. Bunnen av statuen, er formet som en slags vase, lignende til endestykket på en messingblåser. Over denne «vasen», henger det en stor gulldråpe ned fra taket som nærmest strakk seg ned mot kunstverket. Det er mikrofoner i hjørnene som fanger opp lyder og kaster dem tilbake til benkene jeg skrev om over. Disse mikrofonene gav meg først assosiasjoner av overvåking, eller nøye innspilling av lyder.
Da jeg gikk nærmere kunstverket for å observere, innså jeg at bunnen av gulldråpen egentlig er en høyttaler. En lav bakgrunnslyd ble etter hvert høyere og mer ubehagelig å lytte til jo nærmere jeg kom kunstverket. Tydeligvis sender denne høyttaleren ut støy fra 1960- og 70- tallets radiosendinger. Denne bakgrunnslyden blir spredt utover i rommet ved hjelp av den vase-lignende formen under.
Kunstverket var både stilig og elegant i måten den var så enkel i formen sammen med det nydelige, speilblanke og skinnende overflaten. Det jeg likte aller best med kunstverket, var den ubehagelige knitrende lyden i bakgrunnen som kontrast. Det fikk meg til å forstå at det var et kunstverk med utrykk, ikke bare en estetisk pen gjenstand.
Tvers over det første rommet med de vibrerende benkene, var det noen merkverdige plastaktige kunstverk. Det som fanget min interesse mest, var en plastfilm som er festet til veggen i form av bølger med jordrester og annen skit festet til den. Fra avstand ser det ut som om det er sprekker i skitten, men når du kommer nærmere, er det mulig å se hvor teksturert plastfilmen er på grunn av skitten. Samlet ser det ut som en skitten dusjgardin. Det som fascinerte meg, er at bølgene i «gardinen», tettere mot høyre, minner om lydbølger. Utstillingen handler jo først og fremst om lyd, og de ulike bølgelengdene i «gardinen» kan tolkes som ulike bølgelengder i lyd og hvordan de kan spre seg utover i et rom.
Den røde tråden i kunstverkene er absolutt lyd og lydbølger. I forhold til hvilket kunstverk en observerer, er det ulike måter dette kommer til utrykk på, og ulike sanser det blir spilt på. Måten kunstverkene kommuniserer med publikum er ved at publikum både kan berøre og sitte på, eller gå rundt dem. Dette gjør at publikum kan se installasjonen fra ulike vinkler. Det også veldig spennende å se hvordan kunstverket forandrer utrykk i forhold til hvor man befinner seg i forhold til det.
Renheten i utstillingsrommene med helt hvite vegger, skaper en enkelhet i utstillingen. Det jeg savnet, var å kunne se kunstverk i ulike størrelser, siden de fleste kunstverkene var relativt store. Utstillingen manglet også noe sprekt, spennende eller oppsiktsvekkende som overrasker eller sjokkerer.