Søk
Utstillinger
Knut Åsdam, Abyss, 2010, approx 40 minutes, 35mm to HD, colour, DDs. Producers City Projects and Filmhuset. Co-producer Bergen Kunsthall. Supported by The Norwegian Film Fund, The Arts Council, Norges Billedkunstnere and Bergen Kunsthall.
Knut Åsdam, Abyss, 2010, approx 40 minutes, 35mm to HD, colour, DDs. Producers City Projects and Filmhuset. Co-producer Bergen Kunsthall. Supported by The Norwegian Film Fund, The Arts Council, Norges Billedkunstnere and Bergen Kunsthall.
Knut Åsdam Festspillutstillingen 2010
Knut Åsdams utstilling i Bergen Kunsthall er bygget opp omkring tre prosjekter som tar for seg konkrete geografiske områder. Med ulike tilnærmingsmåter – i to nye filmer og i et fotografisk prosjekt – kretser utstillingen omkring byene London, Tripoli og Oslo (Groruddalen).

Åpner torsdag 27. mai kl 13:00.

Utstillingen er bygget opp som en arkitektonisk installasjon hvor grensene mellom inne og ute, mellom utstillingsarkitektur og kunstverk, og mellom filmenes univers og betrakternes fysiske omgivelser glir over i hverandre.

ABYSS OG TRIPOLI
Begreper som forandring og forflytning utgjør et tematisk rammeverk for de fleste av Åsdams arbeider. Forflytning handler i Åsdams filmer og fotografier for eksempel om migrasjon av mennesker mellom landområder, eller om fysisk bevegelse og kroppslig erfaring av arkitektur i urbane omgivelser. Forandring er et stikkord både i form av sosiale, økonomiske, språklige, psykologiske, identitetsmessige og arkitektoniske endringsprosesser. I en rekke tidligere arbeider har Åsdam fokusert spesielt på urban boligarkitektur fra de siste seksti års arkitekturhistorie, og på spranget mellom de arkitektoniske visjonene som ligger nedfelt i bygningene og den sosiale virkeligheten som utspiller seg i arkitekturens bruk. På ulike måter, og gjennom mange ulike media har Åsdam behandlet det offentlige rommets historie og de maktstrukturer som nedfeller seg i arkitektur og byplanlegging. I en forlengelse av dette har han vært særlig opptatt av den forandring i mening som byen kan være gjenstand for gjennom menneskers identitetsformasjon og i den måten mening både skapes og forhandles gjennom ulik bruk av spesifikke byrom. Til grunn ligger en bevissthet om at arkitekturens betydning er omskiftelig og at den oppleves og uttrykkes ulikt av forskjellige sosiale grupperinger. Disse forandringene kan i noen tilfeller avdekkes som repeterende mønstre med sykliske forløp i løpet av et døgn eller gjennom lengre perioder. Kanskje i enda større grad enn tidligere er stedene som portretteres sentrale i seg selv i denne utstillingen, ikke bare som generiske urbane omgivelser, men med sine distinkte historier, demografiske forhold og arkitektur.

Abyss er filmet på ulike locations i Øst-London, ved Thames Gateway, og i utkanten av områdene hvor den Olympiske arenaen for sommer-OL i London i 2012 er i ferd med å konstrueres. Filmen portretterer en urban virkelighet, som på ulike måter er preget av migrasjon, både i betydning menneskers bevegelser og forflytninger av penger og makt, og samtidig en migrasjon som foregår på et annet plan – i fantasien. I stedet for et tradisjonelt lineært fortellermønster eller en realistisk dramaturgi, oppstår filmens fremdrift i større grad gjennom studier av karakterenes bevegelser og språk. En av de seks karakterene i filmen peker seg ut som en hovedperson. Vi følger henne i omgang med andre mennesker, i hennes ”forhandlinger” med et fysisk og økonomisk rom, og vi blir vitner til hennes gradvis svinnende grep om virkeligheten. Med sine markeder, treningsrom, parkeringsplasser og offentlige uterom som parker, plasser og gater, er omgivelsene som handlingen utspiller seg i nærmest et ekko av Åsdams installasjon i utstillingsrommet. Filmen utviser et detaljert fokus på fysiske og materielle omgivelser der karakterene beveger seg omkring i den kontemporære byens blanding av private og offentlige rom. Måten personene samhandler med hverandre på antyder at byens egen økonomiske, politiske og sosiale dynamikk har innskrevet seg i karakterenes egne bevegelser, språk og psykologi.

Byveksten som tar form i disse områdene i London inneholder mye av den typen sammensatt arkitektur som ofte har vært et bakteppe i Åsdams filmer. I Abyss er dette bylandskapet i seg selv en hovedkarakter i filmen. Man kan oppfatte byen som den aktøren som de andre karakterene i filmen utsettes for. Kanskje kunne man si at Abyss portretterer en slags ”samtidens subjektivitet”. Gjennom en serie filmatiske tablåer tegner filmen et poetisk – og samtidig kritisk undersøkende bilde av de hurtige arkitektoniske, miljømessige og sosiale endringene som preger dagens Øst-London.

Tripoli, utstillingens andre filmarbeid, er et verk som også omhandler urban identitet, men som kanskje i større grad vektlegger politisk historie og arkitektoniske spor gjennom bevarte etterlevninger fra vår nære fortid. Åsdam fokuserer dermed på beslektede temaer i utstillingens to filmarbeider, men med ulike geografiske og sosiopolitiske utgangspunkt.

I Tripoli i Nord-Libanon finner man restene av et av verdens mest karakteristiske og ambisiøse bygningsprosjekter, en strandet visjon i form av en internasjonal markedsplass, utformet av den Brazilianske arkitekten Oscar Niemeyer i 1966. Ved borgerkrigens utbrudd i Libanon i 1975 stoppet alt arbeid med det omfattende prosjektet opp, og bygningene ble aldri fullført. I dag står restene tilbake som modernistiske ruiner, en oppsamling av uferdige monumenter over en tid preget av optimisme i Midtøsten. Ruinene er som en historisk fantasi, i sterk kontrast til samtidens hverdagsmodernisme i Tripoli som reiser seg som en vegg av boligblokker i bakgrunnen. Bruken av dette området slik det fremstår i dag, er bare mulig på måter som bryter med den bruken det opprinnelig var tiltenkt. Libanon har bare delvis klart å normalisere situasjonen etter borgerkrigen og krigen med Israel i 2006, og den optimismen man kunne ane på 50- og 60-tallet er borte. På den tiden var Libanon Midtøstens suksesshistorie, og hovedstaden Beirut var et populært turistmål, kjent som ”Midtøstens Paris”. Som spor etter den modernistiske ideologiens globale utbredelse, bærer Niemeyer’s forlatte bygningskompleks vitne om en rekke motstridende bevegelser i libanesisk historie: Libanon befinner seg på terskelen til Europas- og Midtøstens intellektuelle kultur, med en geografisk posisjonering som har gjort det til et historisk viktig handelssenter, og samtidig et område for stadig voldelig konflikt.

Filmen er en blanding av dokumentar og teatralsk drama. Bak en nesten naivistisk optimisme i de arkitektoniske strukturene ligger en parallellhistorie om vold og ideologisk disintegrasjon.


OSLO, GRORUD 1 OG UNTITLED: ARCHIVE (MIGRATION)
I fotoprosjektet Oslo, Grorud 1 er det Groruddalen i Oslo som utgjør det fotografiske og tematiske råmaterialet. Fotografiene berører emner som er tett beslektet med temaene som tas opp i utstillingens to filmarbeider. Igjen er det et geografisk spesifikt område som danner utgangspunkt – med en rekke implikasjoner som kan sees både i relasjon til og i kontrast til Tripoli og London (Abyss).

Geografisk utgjør Groruddalen en vesentlig del av Oslo, med en blandet bebyggelse som rommer både sosiale boligbyggingsprosjekter og villastrøk. Området har omtrent femti prosent innvandrerbefolkning, en andel som er svært høy sammenlignet med resten av Oslo hvor man anslår tallet til å være omtrent tjuefem prosent. Området er også kjent for sine mange boligblokker, opprinnelig designet for en helt annen befolkningsstruktur og sosioøkonomisk virkelighet enn det som preger dagens situasjon. Samtidig er Groruddalen gjenstand for en rekke nye store prosjekter som legger grunnlag for endring, både på et mikro- og et makronivå. De ulike formene for storskala boligprosjekter, og den arkitektoniske og demografiske variasjonen i området, speiler en virkelighet preget av samspill mellom internasjonal tilflytting, statlige reguleringer og lokale behov og ønsker. Vårt kollektive bilde av Groruddalen er motsetningsfylt, med forestillingen om et idealistisk, sosialdemokratisk nabolag på den ene siden, og beskrivelser av et samfunn i oppløsning med høy kriminalitet og sosial uro på den andre siden. En stor andel av befolkningen i området er aktive unge mennesker, men det finnes svært få offentlige institusjoner til å imøtekomme denne gruppen. Ungdommenes aktiviteter foregår gjerne på tilfeldige offentlige plasser uten bestemte bruksformål – eller på skoleplasser etter skoletid og andre områder som benyttes til egendefinerte aktiviteter på kveldstid. Åsdams fotografier fra Groruddalen er dokumentariske i sin tilnærmingsmåte, og tar opp i seg detaljer i bybildet – biler parkert langs en gate, ventende mennesker, personer i fritid eller på vei til jobb og skole. Fotografiene skiller seg likevel fra reportasjefotografiets tradisjonelle form og estetikk ved at Åsdam delvis gjør bruk av instruerte skuespillere i iscenesatte situasjoner, og at omgivelsene vektlegges fremfor handlingen ved å gjøre miljøet skarpt mens personer og gjenstander nære linsen er uskarpe.

Utstillingens andre fotoprosjekt, untitled: archive (migration), består av en stor mengde bilder som er hentet fra et organisk voksende arkiv, samlet av Åsdam over lang tid i løpet arbeidsprosessen i studio. Fotografiene er hentet fra internett, bøker og andre offentlig tilgjengelige kilder, og refererer på ulike måter til begrepet migrasjon i vid forstand. Materialet spenner fra det nære og private til mer distanserte avstandsobservasjoner. Til forskjell fra de andre verkene i utstillingen, som alle er sentrert omkring avgrensede og konkrete steder, rommer dette verket et omfattende visuelt materiale fra mange ulike geografiske områder. I Åsdams installasjon presenteres fotografiene uavhengig fra sin opprinnelige kontekst. Løsrevet på denne måten, dannes et innbyrdes forhold mellom bildene hvor sammenhenger, likheter og ulikheter oppstår på tvers av deres varierende opphav. Noen av bildene fremstår nærmest som didaktiske og forklarende i denne nye konteksten, mens andre bare assosiativt og antydningsvis kan knyttes til utstillingens tematikk.

--

Plattform:
I forbindelse med Festspillutstillingens åpningshelg inviterer vi til Plattform med Knut Åsdam i samtale med Philippe Pirotte 29. mai kl. 12.00.


Live stream fra Plattform

Plattform er Bergen Kunsthalls foredragsserie

Katalog:
En omfattende katalog vil bli utgitt av Bergen Kunsthall og Sternberg Press høsten 2010, med tekster av blant andre Philippe Pirotte, Simon Sheikh og Kaja Silverman.

Omvisninger i utstillingen:
Søndag 30. mai kl 13:00 (for barnefamilier)
Søndag 30. mai kl 15:00
Torsdag 3. juni kl 18:00 (for medlemmer)
Fredag 4. juni kl 20:00
Fredag 18. juni kl 20:00

--

Knut Åsdam er født i Trondheim (1968). Han bor og arbeider i Oslo. Åsdam har blant annet stilt ut ved Tate Britain, London, Manifesta, Istanbulbiennalen, Veneziabiennalen, Moderna Museet, Stockholm, P.S.1, New York og Musee d’Art Moderne de la Ville de Paris. Han har hatt separatutstillinger ved blant annet Museum Boijmans van Beuningen, Rotterdam (2007), Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Oslo (2006), og Kunsthalle Bern (2005). I tillegg har hans filmer blitt vist ved filmfestivaler blant annet i Locarno, Oberhausen og Rotterdam.

Til toppen