Søk
Utstillinger
Ane Hjort Guttu Festspillutstillingen 2015 Ane Hjort Guttu er årets Festspillkunstner. Gjennom flere nye arbeider for Bergen Kunsthall, undersøker Guttu temaer omkring makt og frihet; kunstnerens rolle og ansvar, samt mulighetene og begrensningene ved såkalt politisk kunst.
Omvisninger
Hver søndag, 14:00
27. mai, 17:00 Medlem
31. mai, 13:00 Barnefamilier

Plattform
30. mai kl. 13.00
Ane Hjort Guttu i samtale med Kim West. Skuespillerne i Tiden går i samtale med Halvor Haugen.

9. september kl. 19.00
Seminar med Ane Hjort Guttu, Ekaterina Degot og andre (annonseres senere).

Filmvisning
Hver hele time, mellom 11 og 17.

Tittelen på utstillingen, «eating or opening a window or just walking dully along», er hentet fra diktet Musée des Beaux Arts (1938) av W. H. Auden. Her benytter Auden maleriet Landskap med Ikaros fall (ca. 1558) av Pieter Brueghel den eldre, til å beskrive en allmennmenneskelig tilstand av fraværenhet i møte med andres lidelse. Maleriet figurerer også i filmen Tiden går – en film som plasserer seg midt i den aktuelle debatten om tiggerforbud i Norge og det offentliges behandling av rumenske romá. Filmen forener samtidig en rekke av de temaene som Guttu stadig vender tilbake til i sine arbeider: bruk og tilgang til offentlig rom, kunstens og kunstnerens handlingsrom overfor en politisk prekær situasjon og det norske samfunnets forhold til synlig fattigdom og ulikhet.

Disse temaene tas opp også i andre verk i utstillingen. Privatisering og kommersialisering av det offentlige rommet er en aktuell debatt i Bergen, hvor kommunen nylig har åpnet for en kraftig økning i byromsreklame. Satt opp mot hverandre er dette vedtaket, og debatten om tigging, to sider av en motsetningsfylt debatt om bruk og rettigheter i offentlig rom. «eating or opening a window or just walking dully along» ser på hvordan slik konfliktfylt bruk av offentlig rom også innvirker på innbyggernes personlige rom og psyke.

De fem arbeidene i utstillingen, er alle ulike representasjoner av kunstneren. Kunstneren som person – en utøver av en bestemt disiplin som er begrunnet og kontekstualisert av ulike institusjoner, kvalifikasjoner, kritiske og historiske konvensjoner – men også kunstneren som idé: En posisjon som rommer både frihet og begrensninger.

Ane Hjort Guttu (f. 1971) bor og arbeider i Oslo.

SAL I
I Guttus nye film, Tiden går, som er innspilt i Bergen, møter vi Damla, en kunststudent som forlater skolen for å tigge på gaten sammen med en rumensk kvinne hun etterhvert blir godt kjent med. Handlingen starter som et performativt kunstverk, men utvikler seg til en eksistensiell krise for studenten, som strever med å begrunne overfor for seg selv at hun kan fortsette å lage kunst i møte med den sosiale ulikheten utenfor kunstskolen. Gradvis blir spørsmålet om hvorvidt denne handlingen er kunst eller ikke, mer og mer meningsløs for henne, og «prosjektet» blir i stedet hennes hverdag.

Med Tiden går viderefører Guttu samarbeidet med filmfotografen Cecilie Semec og skuespilleren Damla Kilickiran, som Guttu også arbeidet med i filmen Dette er alle steder (2014), innspilt i Tensta utenfor Stockholm. Med den arabiske våren som et bakteppe, koblet Dette er alle steder globale protestbevegelser med den lokale virkeligheten i svenske forsteder. På samme måte som Dette er alle steder kan oppfattes som et portrett av Tensta, er også Guttus nye film et portrett av Bergen. Begge filmene dveler ved det vakre og poetiske ved byen, samtidig som de eksponerer sosial ulikhet og problematiske maktrelasjoner.

Tiden går understreker Guttus rolle som både observatør og aktør. Flere av hennes seneste filmer inntar en bevisst posisjon i dette grenselandet mellom dokumentar og fiksjon, det observerende og det handlende. Denne posisjonen gjenspeiles i hennes praksis for øvrig, hvor det kunstneriske arbeidet i seg selv – kunstnerrollen og kunstens muligheter – hele tiden befinner seg i en ambivalent posisjon; som gjenstand for både kritisk granskning og transcendentalt drømmeri, men samtidig forankret i en urokkelig tro på kunsten som kritisk og politisk verktøy.

SAL II
Skulpturen Jason (2015) er basert på digitale reklametavler av den typen man ser på gater, T-banestasjoner og kjøpesentre verden over. På den ene av de to skjermene ser vi ulike reklamefilmer. På den andre siden leser vi i tillegg en epostkorrespondanse mellom Guttu og en anonym «infiltratør» som arbeider for et multinasjonalt reklamefirma. Under pseudonymet «Jason» forteller han til Guttu om hvordan han forsøker å undergrave og motarbeide reklamens kommersielle budskap ved å legge inn skjulte bilder i reklamefilmene han har som jobb å redigere. Metoden er inspirert av såkalt subliminal markedsføring på 1950-tallet, hvor man la inn enkeltbilder med produktreklame i kinofilmer for å påvirke betrakterens underbevissthet. Jason utfører samme operasjon, men i revers, slik at det er reklamen som blir forsøkt underminert med alternative bilder. Hvilke bilder, eller hvilke egenskaper og formål disse kunne ha, blir imidlertid aldri avslørt.

SAL III
Sometimes I Feel Like I’m Almost Gone (2015) er en ny serie trykk som baserer seg på funnet billedmateriale. Hvert av bildene viser en person alene i et tomt rom fotografert under utførelsen av en eller annen form for handling. Bildene er alle hentet fra
kunsthistoriske dokumentasjonsfotografier, som enten viser performanceverk fremført i et gallerirom, eller kunstneren som utfører ulike handlinger i sitt eget atelier, uten andre vitner enn kameraet. Ved å opptre helt alene, i mange tilfeller også uten noen rekvisitter eller objekter, blir den kunstnerisk skapende handlingen blottlagt og redusert til sitt aller mest basale nivå.

I dette rommet vises også lydverket Charlotte og Pierre (2014-15) som består av en dialog mellom en kvinne og en mann der samtalen kretser omkring den ene hovedpersonens følelse av fremmedgjøring og opplevelsen av å være frakoblet omgivelsene. Hun beskriver hvordan hun en gang kunne se verden «klart», og hvordan denne måten å se på nå er tapt. Den franske forfatteren Marcel Proust mente at en slik måte å oppleve verden kun er tilgjengelig for barn, rekonvalesenter og kunstnere.

SAL IV
I likhet med Jason tar også videoinstallasjonen De voksne (2014) for seg den påtvungne reklamen i offentlig rom og reklamespråkets avanserte visuelle språk og koder. To unge gutter står som stivnet foran de digitale skjermene på en vanlig T-banestasjon i Oslo. Idet reklamefilmene ruller ufortrødent mot dem, begynner de imidlertid gradvis å imøtegå enveiskommunikasjonen fra skjermene med et subtilt og tilsynelatende spontant handlingsmønster, hinsides forventet logikk eller «passende» oppførsel på et offentlig sted.

Tiden går er bestilt av Bergen Kunsthall og med-bestilt av South London Gallery. Verket vil bli inkludert I en soloutstilling som åpner i South London Gallery den 26. juni.

Til toppen