Søk
Arrangementer
Borealis Film   Landmark  Klubb


Regular Lovers, Phillippe Garrel / Salò, eller Sodomas 120 Dager, Pier Paolo Pasolini / Paris is Burning, Jennie Livingston
13:00-16:00
Regular Lovers, Phillippe Garrel

Året er 1968 og studentopprørene tilspisser seg i Paris. Gatene er fylt av unge kunstnere og poeter, brennende biler og røyk. Forfatterspiren François øyner en reell mulighet for forandring. Han har nylig sneket seg unna militærtjenesten, og inntar nå barrikadene med stor heltemod. Men opprørene vinner bare nesten frem, og revolusjonen forblir en vag idé som François diskuterer med vennene sine mest de røyker opium. I Phillippe Garrels Regular Lovers er det nettopp disse diskusjonene om revolusjon som vies mest oppmerksomhet. Filmen skildrer et lite produktivt kunstnerkollektiv som har hengt seg fullstendig opp i troen på at de protesterer, mens de stenger virkeligheten ute og slipper opiumsrusen inn. Garrel avromantiserer dermed en tid og tankegang som for mange franskmenn er opphøyd og glorifisert. Gjennom semi-improvisert skuespill og nydelig svart/hvitt-fotografi viser han hvordan ellers så handlingsdyktige kunstnere lot sine protester forbli innenfor bohembulenes vegger, hvor de ble omformet til teori, poesi og abstrakte malerier.

--

16:00-17:57
Salò, eller Sodomas 120 Dager, Pier Paolo Pasolini

Pier Paolo Pasolinis siste og mest omdiskuterte film beskriver sadisme og menneskelig fornedrelse av en så grov karakter at filmen fremdeles er ulovelig å vise i en rekke land. Filmen er basert på Marquis de Sades roman «Les 120 journées de Sodome», og skildrer de brutale handlingene til fire fascister som kidnapper og mishandler en gruppe unge kvinner og menn. Passolini selv ble myrdet like før filmens premiere, en drapshandling som skal ha vært kontrapolitisk begrunnet i forhold til den fascismen Passolini kritiserte i Salò. Selv uttalte Passolini følgende om filmen: «Det er en pervers film, men den er en protest mot det perverse overalt. Den er voldelig, men den er en protest mot det voldelige overalt. Den bestående, kontinuerlige sannhet i de Sades verk er det faktum at kroppen blir en handelsvare. Min film er lagt opp som en seksuell metafor som, visjonært, fremstiller relasjonen og utsuger den som blir utsuget. Sadismen, lik maktpolitikken, forvandler menneskene til objekter. Den likheten er filmens ideologiske forutsetning.»

--

20:30-21:41
Paris is Burning, Jennie Livingston

Denne prisvinnende dokumentaren utforsker en seksuell frigjort subkultur som hadde sin storhetstid i New York på slutten av 1980-tallet. Dette fenomenet, kjent som «the ball culture», var sammensatt av et mangfold bidragsytere fra afroamerikanske og latinoamerikanske, homofile og transseksuelle miljøer. Paris is Burning tegner et nyansert bilde av denne mangfoldige møteplassen som en produktiv sammensmelting, til tross for livsproblemene dens deltagere gjennomgår.

Filmen skildrer konkurranser hvor deltagerne skal gå som på en catwalk, for deretter bli vurdert etter ulike kriterier som troverdighet i deres opptreden, naturlig skjønnhet og danseferdigheter. I dette miljøet oppstod også en ny dans, kjent som «voguing», hvor deltagerne fryser i glamorøse poseringer, som de man kan se på forsiden av motemagasinet «Vogue». To år før filmen ble ferdigstilt gjorde popartisten Malcolm McLaren fenomenet populært gjennom sangen «Deep in Vogue», hvor han benyttet seg av direkte referanser til danserne fra Paris is Burning. Ett år senere ga Madonna ut «Vogue». Bak hele dette fenomenet, som konkretiseres gjennom denne dansenstilen, ligger det en dyptgående protest mot «den rike og hvite verden», en protest hvor musikk, dans og seksuell åpenhet møtes.

Til toppen