Søk
Arrangementer
Borealis Film   Landmark  Klubb


Kortfilmprogram : Desistfilm, Stan Brakhage. Meatdaze og Rayday Film, Jeff Keen. Do it Again, Brainer / Zabriskie Point, Michelangelo Antonioni
13:00-13:43
Kortfilmprogram : Desistfilm, Stan Brakhage. Meatdaze og Rayday Film, Jeff Keen. Do it Again, Brainer.

Stan Brakhage, 7 min
Stan Brakhages aller første kortfilm er en usedvanlig foruroligende skrekkhistorie. I Desistfilm viser fire menn og fire kvinner som befinner seg i et hus midt i skogen. Tynget av en kvelende kjedsomhet tyr de til absurde aktiviterer for å få tiden til å gå. Gjennom filmens intense oppbygning kommer deres seksuelle frustrasjon og voldelige atferd stadig nærmere overflaten. Disse menneskene synes å ha en anarkistisk trang til å ødelegge ting rundt dem. Men plutselig blir alle stille. Midt på gulvet står to av gjestene og omfavner hverandre. Dette kysset oppleves som uforståelig for resten, og deres irrasjonelle lyst til å sabotere blir enda tydeligere. Stan Brakhage er kjent for sine audiovisuelle protester og sitt utvidede begrep om hva som kan defineres som film. I Desistfilm protesterer han imidlertid også mot en bestemt festkultur som synes å undertrykke all form for intimitet.

Meatdaze og Rayday Film
Jeff Keen, 8 og 13 min
Jeff Keens kortfilmer har blitt stående som skjulte skatter fra Englands undergrunnscene helt frem til British Film Institutes nylige DVD-lansering. Hans ustyrlige bilder beskriver sekstitallets motstandsbevegelser og punk-kultur. De fleste av Keens tidlige 16mm-filmer var gjort helt uten økonomisk støtte. På Borealis har vi valgt å vise to av disse.

I filmen Meatdaze forsøkte Keen å skape et fullstendig kinoprogram på ti minutter. Filmen er delt inn i seks sekvenser, hvor tre av dem representerer tydelige overganger. Først ser vi en rekke hurtige animasjoner som skal fungere som kinoprogrammets tegnefilm. Deretter følger sekvenser med nakne mennesker som forholder seg til hverandre med blikk og bevegelser. Dette er programmets forfilm. Til slutt kommer programmets hovedfilm, hvor den narrative handlingen blir tydeligere.

På First International Underground Film Festival i 1970 presenterte Jeff Keen sitt nyeste verk Rayday Film gjennom en rekke projeksjoner og en live performance. Navnet på filmen var hentet fra magasinet Amazing Rayday som Keen lenge hadde publisert tekst og bilde for. Hans kjærlighet for tegneserier kommer tydelig tilsyne – filmen består av grafiske fremstillinger satt sammen med dikt og uferdige skisser, og fungerer nærmest som en fazine. Disse to kortfilmene er representative for hvordan Keens filmer tøyer filmens grenser, en praksis som i seg selv oppleves som en slagskraftig protest.

Do it Again
Brainer, 15 min
På fjorårets festivalprogram opptråtte Brainer, et komponistkollektiv med sin base I London, med stykket “Do it Again”. Denne filmen er en dokumentasjon av dette stykket, hvor tre mennesker utfører sine separate ideer og utfører dem samtidig ved et bord. Lyder, gestikuleringer og bevegelser blir del av dette utvidete musikalske verket. Gruppen har også I år laget en rekke arrangement spesielt for festivalen, og vil opptre på forskjellige steder under hele festivalen med en mer humoristisk vinkling påprotest-temaet.

--

14:00-15:52
Zabriskie Point Michelangelo, Antonioni

Zabriskie Point markerte på flere måter et veiskille i Michelangelo Antonionis regissørkarriere. I sin første amerikanskproduserte film retter han svært eksplisitt kritikk både mot styresmaktenes krigføring og innskrenkning av den nye generasjonens politiske ytringsrom.

Filmen følger den vestreradikale studenten Mark som etter å ha skutt en politimann under et studentopprør, stjeler et småfly og flykter til Death Valley-ørkenen. Under ufattelige omstendigheter møter han den livslystne finansdatteren Doria, og de to forenes i en revolusjonær og samtidig naiv søken etter frihetsfølelsen. Som en naturlig videreføring av Blowup (1966) fortsetter Anotonioni sin konsentrerte dveling ved detaljer - en narrativ strategi som etter hvert ble en av hans fremste signaturer. Gjennom fargesprakende nærbilder av varemerker, reklameskilt og overfladiske ikon, skildrer han kanskje også sin egen fremmedgjøring som nyankommen europeer i Amerika. Zabriskie Point var i all sin kontrovers en relevant, om kanskje litt spissformulert diagnose på et samfunn som enkelte vil påstå baserer seg på en voldsom forbrukerkultur og en feilslått individualisme.

Zabriskie Point ble nærmest slaktet både av amerikanske kinogjengere og europeiske filmkritikere. Den hovedsaklige kritikken dreide seg om at Antonioni tegnet et unyansert bilde, ikke bare av amerikansk politi og myndigheter, men også av studentene i motstandbevegelsene. Etterhvert ble dette synet opphøyet til en slags almenngyldig sannhet, også for alle dem som ikke engang hadde sett filmen. Det er viktig å påpeke at Zabriskie Point har blitt til som en personlig observasjon av et fremmed land i en nervøs og uforutsigbar tid. Dette gir den en ekstra tyngde, og gjør at filmen omsider har oppnådd sin velfortjente anerkjennelse som en av Antonioni største bragder.

Til toppen