Søk
Arrangementer
Plattform: Martin Clark og Steinar Sekkingstad om Jan Groth   Upstairs  Kunstnersamtale


Jan Groths unike posisjon i norsk billedkunst er et resultat av et uvanlig konsistent kunstnerisk prosjekt. Over flere tiår har hans berømte «strek» vært artikulert igjen og igjen – i tegninger, gobeliner og skulpturer – uten å noen gang miste relevans i sin egen samtid.
Gratis inngang!

Kuratorene Martin Clark og Steinar Sekkingstad i samtale om Jan Groth og hans Festspillutstilling 2017 ved Bergen Kunsthall.

Festspillutstillingen vil i første rekke fokusere på tegning og skulptur; to medier som på ulikt vis uttrykker Groths særegne kombinasjon av det spontane og det langsomme. Mens tegningene fremstår som intuitivt improviserte – komponert i det øyeblikket den sorte fettstiften møter papiret – er skulpturene resultat av en langsommere prosess; fra lagvis modellering til støp. Forholdet mellom strekens levende, umiddelbare uttrykk og den langsomme tilblivelsesprosessen, var også gjeldende for de monumentale gobelinene som Groth laget sammen med partneren Benedikte Groth i perioden 1961 – 2006. Utstillingen vil også inneholde tegning utført direkte på vegg. Her er det tegningen selv som blir gjenstand for en lignende oversettelse; fra det intime til det monumentale, og fra det umiddelbare til det møysommelige.

I dette spennet, mellom den enkelte tegningens intimitet og utstillingens arkitektur, vil Groth komponere en helhet som kan leses som en mangefasettert «romlig tegning». Den vibrerende sorte linjen spilles ikke bare ut mot arkets flate, men også mot veggens flate og rommets tredimensjonalitet. Det negative rommet i Groths tegninger artikuleres her i en arkitektonisk målestokk, med frittstående skulpturer der streken er helt løsrevet fra flaten eller veggen, og der man fysisk kan bevege seg rundt streken og se den fra alle sider.

Jan Groth har arbeidet store deler av sin karriere utenfor Norge. I perioden hvor han bodde og underviste i New York, tok han aktivt del i byens kunstliv, særlig tilknyttet miljøet rundt viktige gallerier som Betty Parsons og Marian Goodman. Hans separatutstilling på Guggenheim Museum i 1986 gjorde mye for å befeste hans allerede sterke internasjonale posisjon. Samtidig har han hatt en konstant tilstedeværelse i norsk kunstliv. Hans kunstnerskap opererer nærmest som et slags fikspunkt; et referansemerke som skiftende tendenser kan måles opp mot, samtidig som han selv hele tiden er aktivt i dialog med både egen samtid og en kunsthistorisk tradisjon. I dag er kunstnerskapet igjen gjenstand for en fornyet interesse, særlig blant yngre kunstnere

Til toppen